Gjett hva? Det har regnet konstant i to uker i ”the Sunny state”. Og hva mer er? Det er meldt ENDA en uke med regn. Typisk min flaks. Ikke mye "sun" i denne "staten" akkurat. Dette skyldes visstnok at det har vært en unormalt varm sommer, dermed får vi unormalt mye regn.
Hva er nytt? Jeg har fått en blåtå! Au, Au, Au! Hvordan? En rugbyspiller på minst 100 kg rullet over foten min med kontorstolen sin. Hadde jeg vært hjemme i Norge hadde jeg sannsynligvis tatt til tårene, men jeg kjempet tappert og holdt masken, sånn passe i alle fall. Spørsmålet er: Hva nå? Skal neglen falle av eller? Jeg minnes at Tormod og Kristoffer pratet om at man måtte stikke hull på den. Haha, ikke f**n, det får være måte på selvskading! Usj! Nok om det!
Bildet er tatt under den offesiellle velkomsten av Brisbanes internasjonale studenter. Ja, det er en rengnponcho! Skal du til Brisbane? Ta med paraply!
Vel, skolen har endelig startet og godt er det, for jeg tar 4 fag og har haugevis med oppgaver og eksamener. Første uke har gått greit, vi har allerede flere labrapporter og oppgaver som skal inn og jeg stresser i velkjent stil. Første skoledag hadde jeg "statistikk" og "marine planter". Etter første forelesning droppet jeg ut av statistikk og meldte meg opp i molekylær cellebiologi isteden. Professoren, som etter all sannsynlighet er psykopat, delte oppgavesett nr. 1 av 11 og fortalte oss at dersom vi ikke klarte å løse det på 5 min UTEN hjelpemidler, hadde vi lite i den forelesningssalen å gjøre. Jeg, som ikke en gang forstod overskriften, knepte hendene og ventet høflig til timen var over før jeg sa pent ”takk og farvel” og forlot. Tror jeg tar statistikk i Norge, jeg! Jeg måtte noen runder innom rådgiver før jeg endelig fikk timeplanen til å gå opp, men nå er alt i skjønneste orden. (Det viste seg å være umulig å få fri på mandag/fredag, noe som er ganske kjipt, da jeg kunne ha reist mer. – Jeg kan egentlig ikke klage, jeg er jo i Australia!)
Og før jeg glemmer det: Byen jeg bor i uttales Brizbn eller Brizbæn med en liten ”æ” i midten og ”salmon” uttales ”sæmon”.
Ingen ”L” altså.
Stemningsbilde av byen tatt fra Soth Bank om kvelden.De fagene jeg til slutt har endt opp med er:
Marine Science: råmorsomt fag, også det letteste!
Marine Planter, Alger og mikrobiologi: potensielt interessant fag, med trykk på potensielt.
Molekylær Cellebiologi: lab, lab og atter lab. Samt en og annen muntlig presentasjon fremfor 70 engelskspråklige tredjeklassestudenter.
Molekylær mikrobiologi: nevnte jeg labarbeid?
Den dårlige nyheten er at tre av fire fag er tredjeklassefag, derfor også mer krevende enn hva jeg er vant til, men den gode nyheten er at alle fagene blir godkjent av NFH (Eller BFE, WHATEVER) noe som betyr at jeg ikke får trøbbel med lånekassen senere! Hurra!
Biologi er forresten synonymt med LABARBEID!
Det har flyttet inn to kjempegreie jenter fra Malaysia, så nå er vi fulltallige i unit 2. Det har i tillegg oppstått en slags isfront mellom meg og Will, kineseren. Han hilser ikke på meg, snakker ikke til meg, SVARER ikke engang når jeg spør han om noe. (Frekke f**n) Vel, det viser seg at Will ikke liker høymælte folk, og la oss se fakta i øynene; jeg står vel ikke akkurat i fare for å bruke opp ”innestemmen” min anytime soon. Vel, vel, la gå!
Forrige helg bar det av gårde til Byron Bay med dykkeklubben. Vi var ca. 20 stk og det hele var mer en familietur enn en studenttur, da det var mer førtiåringer og tiåringer enn det var ungdommer.
Vi bodde i telt på en campingplass midt i skogen. Jeg meldte meg ikke akkurat inn i campingplassens fanklubb, men det går helt greit for en helg. Virkelig.
Som den
kronidioten jeg er tok jeg ikke med meg jakke, bukse
eller genser, noe som viste seg å være den største feilen noensinne, da hele himmelen datt i hodet på oss i form av kraftig regn straks vi gikk ut av bilen. Jeg tok heller ikke med meg liggeunderlag, såpe eller sjampo, hårbørste eller insektspray; feil jeg sverger jeg aldri kommer til å gjøre igjen.
Nok syting: Lørdag gjorde jeg to helt fantastiske dykk. Jeg mener, det var ikke Sharm el Sheik, men nokså utrolig likevel. Jeg dykket med dykkepresidenten, Chris, og fikk se skilpadde, flust av fisk, Eagle ray og to forskjellige hai-arter. Jeg fikk komme helt nærme dem og klarte bare ikke å dy meg, så jeg bare MÅTTE ta på en! (fy, fy) Chris hadde med seg kamera og dermed har jeg bevis på at jeg har svømt med haier. Jeg er verdens heldigste person!
Søndag ble det sendt ut tsunamivarsel for hele Queensland og New South Wales pga jordskjelvet ved kysten av Chile. Bølgen som nådde frem var 20 cm høy, men ingen dykkere var i vannet, da strømmen var skummelt sterk. Dermed dro vi til et marked nær Byron Bay hvor jeg spiste verdens største vaffel!
Bilde av en utslitt Camilla etter et strømdykk med verdens tynneste svømmeføtter.
Bilde av en ekstatisk Camilla som lusker seg innpå en hvilende leopardhai på ca 18 m. Tre med-dykkere fra Unidive i bakgrunnen.
Nervøs Camilla skal svømme gjennom "Cod hole"Dagene går helt latterlig fort her og jeg begynner å kjenne meg trygg på campus og byen,
dvs. jeg går meg ikke bort hver dag. (Bare annenhver) Kino er helt latterlig billig her, koster bare 5.5 dollars, noe som er ca. 30 kr! Hurra! Jeg har sett ”Valentines Day” og ”Dear John”, begge er lett og grei underholdning. Tirsdag skal jeg se "Alice in Wonderland" sammen med noen jenter fra unit 3. Jeg har også meldt meg inn på treningsstudiet og går i velkjent stil HARDT ut i første del av uken. Dette fører til at jeg ikke ofrer en tanke til trening etter onsdag ettermiddag. Skal endres! Jeg prøver å gå på to timer hver gang, gjerne pilates/bodybalance i combo med bodyattack/bodycombat. Det funker, men jeg skulle ønske Synne kunne joine meg på pilatesen. Alle er jo helproffe her!
Ellers er det en pub i byen som arrangerer ”norsk aften” hver torsdag og GJETT om jeg skal sjekke det ut førstkommende! HEIA NORGE! Jeg har invitert alle-mann-alle, dette blir bra!
Jeg har endelig ordnet meg med skype og heter camillarobertsen i ett ord, så legg meg til, så snakkes vi!
Og helt til slutt:
Jeg har to hensikter med å skrive denne bloggen; den ene er å informere alle der hjemme om høydepunktene jeg opplever, samt formidle (til min kjære mamma spesielt) at jeg har det bra her nede. Den andre er å skrive slik at jeg kan se tilbake på dette i ettertid for å huske viktige hendelser, kall det gjerne en slags dagbok.
Jeg har allerede opplevd mye og har fått mange gode minner jeg skal ta med meg hjem, men det er
en hendelse jeg gjerne skulle ha vært foruten. Søndag 28. februar døde min kjære farmor. Mitt verste mareritt har tatt virkelig form og jeg sitter hjelpesløs tilbake på andre siden av kloden. Dagene kunne med andre ord være hyggeligere. Jeg har riktignok prøvd å forberede meg på dette i lang tid, i den grad man kan forberede seg på å miste noen man er så glad i. Ord blir fattige hver gang jeg prøver å beskrive hvilken fantastisk farmor hun har vært for meg. Jeg har hatt en barndom som ikke er mange forunt, dette takket være henne. En del av meg nekter fortsatt å ta det innover seg, da det gjør fysisk vondt bare å tenke tanken. En annen del av meg tar frem virkeligheten innimellom, men hele "settingen" er surrealistisk og vanskelig å begripe.
Jeg har valgt å ikke reise hjem, da jeg vet at farmoren min aldri hadde villet at jeg skulle bruke masse tid og penger på å dra hjem til Norge til begravelsen. Hun sa til meg en stund før jeg reiste at ”det fins ingen død”. En død kropp er ikke den personen man kjente, selv om man skulle ønske det. Sjelen går videre, det er det viktigste. Jeg er bare så ufattelig lei meg for at jeg ikke får tatt en siste avskjed med henne. Det har alltid vært oss to.
Grip dagen.
